A. Straffebestemmelser i militærnekterloven/disiplinærreglementet
Dersom et mannskap ikke overholder sine tjenestelige plikter, risikerer han, avhengig av forholdets art, å bli refset disiplinært, eller anmeldt til politiet. Bestemmelser om dette er inntatt i militærnekterloven og i et eget disiplinærreglement.

I dette avsnittet gjennomgås hovedbestemmelsene i lovverket.

1. Forholdet disiplinær avgjørelse/anmeldelse til politiet

I militærnekterloven kap. IV er det inntatt bestemmelser om reaksjonsmidler mv. overfor sivile vernepliktige som ikke overholder sine tjenestelige plikter. I medhold av lovens §21 er det ved kongelig resolusjon av 1. februar 1968 fastsatt disiplinærregler for tjenesten (se kap. 10 vedlegg 5).

At en sak behandles disiplinært, vil si at den i stedet for å gå til domstolene avgjøres av siviltjeneste- forvaltningen. Refselse anses ikke som straff i forhold til straffeloven. Dette innebærer at refselsen ikke blir rapportert til politiet for innføring i straffe- og bøteregistrene.

Grovere overtredelser av militærnekterloven blir anmeldt til politiet. Mindre saker avgjøres disiplinært.

2. Nærmere om refselse etter disiplinærreglene

2.1 Virkeområde

Refselse etter disiplinærreglene rammer handlinger som mannskapene har foretatt i tjenesten. Til tjenesten regnes også den tiden som går med til reise til og fra tjenestestedet.

2.2 Skyldkrav

Det er tilstrekkelig for refselse at mannskapet har utvist uaktsomhet, dvs. kan bebreides for handlingen.

2.3 Refselsesmidler

Etter disiplinærreglementet står følgende refselsesmidler til disposisjon:

- irettesettelse

- påleggelse av ekstraarbeid i fritiden inntil 14 dager

- permisjonsnekt inntil 1 måned

- bot på inntil 20 ganger tjenestetillegget

- frihetsinnskrenkning

- arrest inntil 20 dager.

De vanligste refselsesmidlene er irettesettelse og bøter. Arrest benyttes i alminnelighet ikke.

2.4 Rett til å avgi forklaring

Før refselse ilegges, skal mannskapet gis anledning til å forklare seg. Regelen om forklaringsrett skal bidra til at alle opplysninger som er nødvendige for å bedømme forholdet skaffes til veie. Mannskapet plikter imidlertid ikke å avgi forklaring.

Det er gitt regler for hvordan avhøret skal foretas.

2.5 Utferdigelse av refselsesvedtak

Når saken er ferdig etterforsket, blir den avgjort av Siviltjenesten. Anses vilkårene for refselse å foreligge, vil det bli utferdiget et refselsesvedtak som uten opphold skal meddeles den refsede. Sammen med vedtaket skal den refsede bli overlevert en orientering om saksgangen i refselsessaker.

2.6 Klageadgang mm

Den refsede kan innen 2 dager påklage refselsen til Justisdepartementet. Klagen sendes til Siviltjenesten, som vil kunne omgjøre refselsen dersom den finner grunnlag for dette. Hvis ikke, vil klagen bli oversendt departementet for avgjørelse.

Refselse på arrest eller bot blir ikke iverksatt før klagesaken er avgjort (oppsettende virkning). I øvrige tilfeller blir iverksettelse utsatt når det bestemmes av Siviltjenesten/departementet.

2.7 Gjennomføring av ilagt refselse – trekk i tjenestetillegg

Dersom et mannskap er ilagt bot vil Siviltjenesten ved hver utbetaling kunne trekke inntil halvparten av de løpende tjenestetillegg.

2.8 Andre følger av refselsesvedtaket

Ved ulovlig fravær faller div. økonomiske ytelser bort, se kap. 4 bokst. E. I tillegg må fraværet opptjenes dag for dag. Dette betyr at dimisjonsdato forskyves ut i tid, tilsvarende det antallet dager som mannskapet har vært ulovlig fraværende fra tjenesten.

3. Anmeldelse til politiet – spesielt om ulovlig fravær fra tjenesten

3.1 Nærmere om forholdet refselse/anmeldelse til politiet

Overtredelser som er for alvorlige til å bli avgjort ved refselse, blir anmeldt til politiet.

Ulovlig fravær ut over sju dager vil som hovedregel bli anmeldt til politiet. Dersom et mannskap forlater tjenestestedet før en innvilget permisjon er begynt, faller den innvilgede permisjonen bort, slik at hele fraværet betraktes som ulovlig.

3.2 Anmeldelse etter militærnekterloven §19 første ledd/dom for tvangsmessig avtjening etter militærnekterloven §20

Unnlatt oppmøte til sivil verneplikt medfører i første omgang en politianmeldelse etter militærnekterloven §19 første ledd. Bestemmelsens strafferamme er bøter eller fengsel inntil 3 måneder. For domfellelse kreves det at mannskapet har handlet med forsett, dvs. at det ulovlige fraværet var tilsiktet. Dette er et strengere skyldkrav enn etter disiplinærreglene, der det er tilstrekkelig for refselse at mannskapet har utvist uaktsomhet, dvs. kan bebreides for handlingen.

Dersom det er grunn til å anta at et mannskap ikke vil avtjene siviltjenesten frivillig, vil det også bli begjært dom for tvangsmessig avtjening av tjenesten, se militærnekterloven §20. Dom for tvangsmessig avtjening anses ikke som straff. En slik dom gir imidlertid Siviltjenesten/departementet et rettslig grunnlag for å pålegge et mannskap å avtjene siviltjenesten tvangsmessig i særskilt leir eller på annen måte. Vernepliktige som overføres til tvangsmessig avtjening, kan pågripes og transporteres til tjenestestedet av politiet.

3.3 Militærnekterloven §19 annet ledd

Dersom et mannskap ikke møter til tvangsmessig avtjening, vil han kunne bli anmeldt etter militærnekterloven §19 annet ledd. For å bli domfelt etter denne bestemmelsen kreves det at mannskapet har hatt til hensikt å unndra seg den sivile verneplikten.

Bestemmelsens strafferamme er fengsel fra 3 måneder til 2 år. Et mannskap som domfelles for overtredelse av denne bestemmelsen, må regne med å sone deler av straffen i fengsel.

3.4 Gjentakelsestilfeller (gjentatt overtredelse av militærnekterloven §19 annet ledd)

I gjentakelsestilfellene (dvs. ved gjentatt manglende oppmøte til tvangsmessig avtjening), er strafferammen fengsel fra 1 til 3 år. Praksis fra domstolene viser at flere måneder av straffen må sones i fengsel.

Av forarbeidene til militærnekterloven går det fram at en vernepliktig som to ganger nekter å møte til tvangsmessig avtjening, og som blir dømt etter militærnekterlovens gjentakelsesbestemmelse, ikke bør innkalles til tvangsmessig avtjening tredje gang. Man er dermed på linje med den praksis som følges for militære vernepliktige, der gjentatte overtredelser av militære bestemmelser medfører fradømmelse av verneretten, se §35 annet ledd i militær straffelov av 22. mai 1902 nr. 13.

B. Andre straffebestemmelser

Bestemmelsen om bedrageri i straffeloven §270 (lov av 22. mai 1902 nr. 10) lyder blant annet som følger:

”For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning (1) ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.”

Straffen for bedrageri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte.

Villfarelsen kan styrkes eller fremkalles på en hvilken som helst måte, f.eks gjennom å gi positivt uriktige opplysninger, eller ved rene fortielser. Ved denne villfarelsen må så noen ha blitt forledet til en handling som volder tap eller fare for tap.

Eksempel: søknad om bostønad.

Søknad om dekning av boutgifter vurderes opp mot sivile inntekter under tjenesten. Har et mannskap sivile inntekter over et visst nivå, skal det foretas trekk i bostøtten. Dersom et mannskap bevisst unnlater å oppgi lønnsinntekter, eller kun oppgir deler av disse, vil dette kunne forlede Siviltjenesten til å utbetale for høy bostønad. Forholdet vil da kunne rammes av bedrageribestemmelsen i straffelovens §270.

Dokumentfalsk dekkes av straffeloven §§179

– 190 og rammer blant annet:

• forfalskning av innhold (for eksempel endring av dato i sykmelding eller husleiekontrakt)

• forfalskning av underskrift

• utstedelse av dokument i en fingert persons navn.

Dersom formålet med den aktuelle dokumentfalsk er å forlede Siviltjenesten til å utbetale høyere stønad, eller stønader som mannskapet ellers ikke ville hatt krav på, vil forholdet også kunne rammes av bedrageribestemmelsen i straffelovens §270.

Bedrageri og dokumentfalsk vil normalt bli anmeldt til politiet.

Overtredelser av narkotikalovgivningen vil alltid medføre anmeldelse til politiet.

C. Behandling av inventar og utstyr - erstatningsansvar

Utstyr og redskap samt inventar som hører til forlegningen er statens eller institusjonens eiendom og skal behandles med forsiktighet.

Skader og ødeleggelser som skyldes uansvarlig eller skjødesløs behandling fra mannskapets side, må erstattes. Eventuelt erstatningsbeløp vil om nødvendig bli trukket i dagpengene, eller bli innkrevet etter at tjenesten er avsluttet.

D. Forvaltningsloven – behandling av klagesaker

Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gir generelle regler om saksbehandling mv i den offentlige forvaltning. Dette betyr at loven også regulerer behandlingen av saker i siviltjeneste- forvaltningen.

I dette avsnittet gjennomgås forvaltningslovens regler for klagebehandling, herunder retten til dekning av sakskostnader.

Forvaltningsloven (fvl.) er i sin helhet inntatt i kap. 10 vedlegg 14.

1. Behandling av klagesaker

For behandling av klagesaker på siviltjenestens område innebærer forvaltningsloven følgende:

• Enkeltvedtak truffet av Siviltjenesten kan påklages til Justisdepartementet (fvl. § 28). Som enkeltvedtak etter forvaltningsloven regnes vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Som eksempler på enkeltvedtak kan nevnes vedtak om bostønad og vedtak om tilbakeføring til militær stilling. Slike avgjørelser kan påklages til departementet. Avgjørelser om tjenesteplassering og frabeordring er eksempler på avgjørelser som ikke anses som enkeltvedtak. I slike tilfeller foreligger ingen klagerett etter forvaltningsloven.

• Klagefristen er 3 uker fra mannskapet mottok underretning om vedtaket (fvl. §29). Det er tilstrekkelig at klagen er postlagt før fristen går ut (fvl. § 30).

• I klagen skal det framgå hvilket vedtak som det klages over, og de endringer som ønskes. Klagen bør være begrunnet. Klagen skal være undertegnet av mannskapet eller hans fullmektig (fvl. §32).

• Klagen sendes til Siviltjenesten (fvl. §32).

• Med visse begrensninger har mannskapet rett til å få se dokumentene i saken (fvl. §§ 18 og 19).

• Selv om mannskapet har klagerett, kan vedtaket gjennomføres straks. Mannskapet kan imidlertid søke om å få utsatt iverksettingen av vedtaket til klagefristen er ute eller klagen er avgjort (fvl. §42).

• Siviltjenesten kan oppheve eller endre vedtaket, dersom den finner klagen begrunnet. Dersom dette ikke skjer, sendes saken videre til departementet for behandling (fvl. §33). Med oversendelsen til departementet vil det vanligvis følge en uttalelse fra Siviltjenesten. Mannskapet skal få kopi av denne uttalelsen (med mindre fvl. §19 kommer til anvendelse).

• Departementet kan prøve alle sider av saken (fvl. §34).

• Departementets vedtak kan ikke påklages (fvl. §28) . Saken kan imidlertid legges fram for Ombudsmannen for sivile vernepliktige, se kap. 9 bokst. F.

2. Sakskostnader etter forvaltningsloven §36

Dersom et vedtak blir endret til gunst for et mannskap, vil han etter forholdene kunne få dekket sakskostnadene i klagessaken, se forvaltningsloven §36 første ledd som lyder slik:

”Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.”

Selv om vedtaket blir endret til gunst for mannskapet, har han ikke et ubetinget krav på dekning av sakskostnadene. Krav oppstår ikke hvis endringen skyldes mannskapets eget forhold eller forhold utenfor mannskapets eller forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. Har mannskapet f.eks endret forklaring/kommet med tilleggsopplysninger etter behandling hos Siviltjenesten, vil dette kunne medføre at sakskostnadene ikke dekkes. De faktiske forhold vil også kunne være endret når saken kommer opp til behandling i departementet. Dette vil etter forholdene kunne utgjøre omstendigheter utenfor forvaltningens kontroll, og medføre at sakskostnadene ikke dekkes.

Klager har bare rett til å få dekket vesentlige omkostninger. Rene småbeløp, f.eks porto, kan ikke kreves dekket. Typiske utgifter som kan dekkes er utgifter til advokathjelp eller annen sakkyndig bistand, gebyrer med mer.

Omkostningene må ha vært nødvendige for å få vedtaket endret. Et mannskap har f.eks ikke krav på erstatning for utgifter til advokat hvis han burde forstått at han ville ha kunnet få den nødvendige veiledning ved henvendelse til Siviltjenesten eller departementet. Det vises i den forbindelse til at forvaltningsorganene har en alminnelig veiledningsplikt, se forvaltningsloven §11.

Dersom et mannskap ønsker sakskostnadene dekket, må han kreve dette. Til en viss grad skal det organ som har truffet det endelige vedtaket gjøre mannskapet oppmerksom på hans rett til å kreve dekning for sakskostnader. Dette gjelder imidlertid ikke dersom det er usannsynlig at mannskapet har hatt vesentlige kostnader, eller det må antas at mannskapet/eventuelt hans fullmektig kjenner retten til å kreve dekning av sakskostnader.

Kravet om dekning av sakskostnader må som hovedregel settes fram innen 3 uker etter at mannskapet fikk underretning om det endelige vedtaket i saken. Avgjørelsen om dekning av sakskostnader treffes av det forvaltningsorganet som har truffet det endelige vedtaket i saken. I praksis vil det normalt være Justisdepartementet som treffer slik avgjørelse.

Til en viss grad vil også reglene om fri rettshjelp (se kap. 9 bokst. E) kunne gi rett til dekning av sakskostnader. Ordningen med fri rettshjelp er imidlertid ment forbeholdt for personer som ikke har andre dekningsmuligheter til sine utgifter. Offentlig rettshjelp er derfor subsidiær i forhold til dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven §36. Kun i de tilfeller hvor mannskapet etter endt klagebehandling ikke tilkjennes dekning for sakskostnader etter forvaltningsloven §36, skal søknaden om fri rettshjelp undergis behandling.

E. Rettshjelp for sivile vernepliktige under førstegangstjenesten

Etter lov av 13. juni 1980 om fri rettshjelp kan staten helt eller delvis betale utgiftene til:

- fritt rettsråd

- fri sakførsel

Loven tar sikte på å yte hjelp til de som ikke selv har økonomi til å betale for juridisk arbeid. Loven bestemmer derfor at fri rettshjelp kan gis til de som har formue og inntekt under bestemte grenser.

For enkelte sakstyper gis det fri rettshjelp til sivile vernepliktige uten slik behovsprøving.

Nærmere opplysninger om retten til fri rettshjelp vil mannskapet få ved kontakt med advokat eller ved henvendelse til Fylkesmannen.

Fritt rettsråd omfatter nødvendig rådgivning og bistand fra advokat i anledning et aktuelt problem. Advokaten kan innenfor visse grenser selv innvilge fritt rettsråd.

Fri sakførsel gjelder ordinært saker for domstolene, og omfatter blant annet salær til prosessfullmektig for arbeid før og under rettssaken, etterarbeid, gebyrer ved behandling av saken med mer. Søknad om fri sakførsel avgjøres av Fylkesmannen, eventuelt av den aktuelle domstolen.

Lov om fri rettshjelp tar sikte på å yte hjelp til de som ikke selv har økonomi til å betale for juridisk arbeid. Loven bestemmer derfor at fri rettshjelp kan gis til de som har formue og inntekt under bestemte grenser.

I medhold av loven er det imidlertid bestemt at vernepliktige mannskap under førstegangstjeneste har krav på fri rettshjelp uten behovsprøving i alle saker som nevnt i lovens §13 annet ledd, se §18 første ledd, dvs. i følgende tilfeller:

- saker etter lov om ekteskap av 4. juli 1991, lov om skifte av 21. februar 1930 annen del, og barneloven av 8. april 1981 kapittel 5, 6 og 7 (foreldreansvar, samværsplikt og fostringsplikt)

- fra skadede eller etterlatte i saker om erstatning for personskade eller tap av forsørger

- husleiesaker (oppsigelse/utkastelse)

- saker vedrørende arbeidsforhold (oppsigelse/avskjed)

- i trygde- og pensjonssaker.

Tilbudet gjelder dessuten i saker om gjeldsforpliktelser, herunder tvangsfullbyrding, så fremt gjeldssaken har sitt utspring i at mannskapet er innkalt til førstegangstjeneste, og dermed ikke lenger har vanlig inntekt.

Fri rettshjelp gis imidlertid ikke etter disse reglene dersom det er åpenbart at det rettslige problemet har oppstått før verneplikten begynte.

I andre typer saker har vernepliktige krav på fri rettshjelp etter de alminnelige reglene, dvs etter en behovsprøving. Dette innebærer at fritt rettsråd og fri sakførsel kan innvilges når det aktuelle problemet har stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende, og det finnes rimelig at det offentlige dekker kostnadene. Ved vurderingen av om de økonomiske vilkårene er oppfylt legges inntekten under førstegangstjenesten til grunn.

Nærmere opplysninger om retten til fri rettshjelp vil mannskapet kunne få ved kontakt med advokat eller ved henvendelse til Fylkesmannen.

F. Ombudsmannsordningen

Ombudsmannsordningen er etablert ved vedtak i Stortinget og skal sikre de allmennmenneskelige rettighetene for sivile vernepliktige.

Den enkelte vernepliktige og tillitsmannsapparatet kan ta opp saker med Ombudsmannen.

Stort sett alle saker som melder seg under tjenesten og som er en følge av tjenesten vil kunne tas opp med Ombudsmannen.

Ombudsmannen har ingen bestemmende myndighet, men vil kunne henstille forvaltningen til å rette feil, forsømmelser og skjevheter.

1. Ordningen

Ombudsmannsordningen for sivile vernepliktige ble etablert ved et vedtak i Stortinget den 27.11.1956 etter at man hadde hatt en tilsvarende ordning for de vernepliktige i forsvaret siden 1952.

Ordningen er etablert som et nemndsordning, bestående av 7 medlemmer som velges av Stortinget for en 4 – års periode av gangen. Formannen for nemnda benevnes Ombudsmannen for sivile vernepliktige.

2. Ombudsmannens oppgaver

Ombudsmannsordningen skal etter Stortingets instruks bidra til å sikre de allmennmenneskelige rettigheter for de sivile vernepliktige.

Arbeidsoppgavene er beskrevet i §3 i Stortingets instruks. Stort sett alle de problemer som melder seg under tjenesten og som er en følge av tjenesten vil kunne tas opp. I praksis dominerer saker der den vernepliktige mener at forvaltningens (Siviltjenestene eller departementets) avgjørelse er uriktig/urimelig.

Rett til å ta opp saker med Ombudsmannen og Ombudsmannsnemnda har den enkelte sivile vernepliktige og tillitsmannsutvalgene. Ombudsmannen holder seg orientert om tillitsmennenes virksomhet gjennom referater fra utvalgets møter.

Ombudsmannsnemnda behandler saker av generell og prinsipiell art, mens Ombudsmannen i hovedsak fører tilsyn med siviltjenesteforvaltningen på grunnlag av klager fra de vernepliktige.

Ombudsmannen forbereder alle saker som skal forelegges nemnda. Nemndas virksomhet foregår ved møter, og ved befaringer ved Siviltjenestene. Ved nemndas befaringer er det vanlig å innkalle representanter for tillitsmennene, redaktøren for de sivile vernepliktiges mannskapsavis, samt velferdssekretærene, for drøfting av aktuelle spørsmål.

I saker som ikke forelegges nemnda, avgir Ombudsmannen uttalelse etter å ha foretatt forutgående undersøkelser. Det vil ofte være aktuelt å kontakte den lokale Siviltjenesten eller departementet, gjeldende bestemmelser blir vurdert, det blir sammenlignet med praksis i Forsvaret, dokumenter av betydning for saken blir gjennomgått. Når saken er tilstrekkelig opplyst, tar Ombudsmannen standpunkt til de spørsmålene som er reist. Klager blir underrettet om resultatet av saksbehandlingen.

Ombudsmannen har ingen bestemmende myndighet, men vil kunne henstille forvaltningen til å rette feil, forsømmelser og skjevheter.

Ombudsmannsnemnda sender hvert fjerde år beretning om sin virksomhet til Stortinget. I tillegg kan nemnda sende innberetning til Stortinget om enkelte saker.

Saker som ønskes forelagt Ombudsmannsnemnda eller Ombudsmannen sendes til:

Ombudsmannen for sivile vernepliktige

Karl Johansgt. 25

0159 OSLO

Telefon: 23 35 64 70

Telefaks: 22 41 00 08

3. Instruks for Ombudsmannsnemnda for sivile vernepliktige

Fastsatt ved Stortingets vedtak av 20. februar 1957 med endringer 18. juni 1992, jf. Innst. S. nr 197 (1991-92), 19. mai 1994, jf. Innst. S. nr 132 (1993-94), 14. desember 1998, jf. Innst. S. nr 64 (1998-99) og 14. juni 2000, jf. Innst. S. nr. 234 (1999-2000).

§ 1

Ombudsmannsnemnda skal bidra til å sikre de almenmenneskelige rettigheter for de sivile vernepliktige.

§ 2

Ombudsmannsnemnda består av 7 medlemmer som velges av Stortinget for 4 år om gangen. Et av medlemmene velges som formann og benevnes Ombudsmannen for sivile vernepliktige. Han forestår den daglige virksomheten. Ombudsmannen er årslønnet. De øvrige medlemmer tilkommer godtgjørelse etter utvalgsregulativet.

§ 3

Nemndas oppgave er å behandle spørsmål som angår:

a. husrom, bekledning og redskaper

b. maten, dens tillagning, porsjonenes størrelse etc.,

c. alminnelig undervisnings- og velferdsarbeid

d. mannskapenes økonomiske og sosiale rettigheter

e. den daglige tjenesten og forhold for øvrig som angår mannskapene.

§ 4

Saker av generell og prinsipiell art skal forelegges nemnda. I slike saker bør nemnda innkalle en representant blant de sivile vernepliktige. Denne representant skal velges av og blant de sivile vernepliktige etter regler som fastsettes av nemda i samråd med Justis- og politidepartementet.

Andre saker som blir tatt opp behandles av Ombudsmannen. Ombudsmannen kan henvende seg til de myndigheter han finner det naturlig å ta saken opp med. Han kan forlange alle opplysninger og har rett til å få utlånt de dokumenter som måtte foreligge.

§ 5

Rett til å ta opp saker med Ombudsmannen og Ombudsmannsnemnda har den enkelte sivile vernepliktige og tillitsmannsutvalgene.

§ 6

Stortinget og Justis- og politidepartementet kan forelegge for nemnda til uttalelse saker av betydning for de vernepliktige.

§ 7

Nemnda sender hvert fjerde år beretning om sin virksomhet til Stortinget, gjenpart av beretningen sendes Justis- og politidepartementet. For øvrig kan nemnda, om den finner det nødvendig, sende innberetning til Stortinget om enkelte saker.

§ 8

Nemda holder sine møter så ofte den finner det nødvendig.

§9

Dokumenter fra Ombudsmannsnemnda utferdiges gjennom nemndas formann og på Ombudsmannens brevark. Ombudsmannsnemndas/ Ombudsmannens saksdokumenter er offentlige.

Ombudsmannen avgjør likevel med endelig virkning om et dokument skal unntas fra offentlighet ut fra prinsippene i offentlighetsloven eller ut fra særlige hensyn som gjør seg gjeldende for nemndas og Ombudsmannens virksomhet.

Dokumenter som gjelder Ombudsmannsnemnda/Ombudsmannens budsjett eller interne administrasjon kan unntas fra offentlighet. Møteprotokoller for nemnda og dokumenter som utveksles mellom Siviltjenesten og en tilsatt er ikke offentlig.

Saker som gjelder dokumentoffentlighet hos Ombudsmannsnemnda behandles og avgjøres av Ombudsmannen. Med Ombudsmannens saksdokumenter menes korrespondanse mellom Ombudsmannen og forvaltningen. Dokumenter som forelå under forvaltningens behandling av saken, er ikke offentlige hos Ombudsmannen.

Ombudsmannen har taushetsplikt i samme utstrekning som forvaltningen. Den samme taushetsplikt påhviler Ombudsmannsnemndas medlemmer og Ombudsmannens personale. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet i tjenesten.

Ombudsmannen fører journal etter arkivlovens mønster.